om fjellene viker...

"For om fjellene viker
og haugene vakler,
skal min miskunn
aldri vike fra deg,
og min fredspakt
skal ikke rokkes,
sier Herren, som er
barmhjertig mot deg. "
Jesaja 54,10
Noen ganger kan det føles litt sånn...at fjellene viker og haugene vakler.
Som når du rakner en maske i ullgenseren og tilfeldigvis kommer bikkja løpende forbi og tar med seg genseren i kjeften og det eneste du sitter igjen med er den løse tråden og synet av genseren som bare blir mindre og mindre i takt med bikkja som løper lengre og lengre vekk. Til slutt er alt borte, det hele rakna...Det som er igjen er en diger haug med tråd innsmurt i sikkel og matrestene fra tørrforet som ikke lengre var tørt.
Da er det godt å vite at Han er der, med sin fred og miskunn...
Han ser liksom litt forbi alle de maskene som nå ligger i en stor haug, ser litt lengre enn som så. Han ber meg løfte blikket fra haugen med masker, sikkel og det våte, halvspiste tørrforet. Han sier at Han tar meg som jeg er, uten den flotte ferdigstrikka genseren. Ingen krav. Han bruker bare fire små ord. Han er grei sånn sett, ikke så komplisert. Han hvisker det kjærlig inn i øret mitt;
"Min Nåde Er Nok!"