amos 8,11

Idag var Jesus og jeg og lekte i skogen...skogen er fantastisk; lukta, fargene, stillheten, freden. Vi gikk opp til et tårn og begynte å snakke, etter at jeg omsider hadde plugga ut øreproppene som var fulle av musikk. Det var da jeg kjente det, stillheten strøk meg over kinnet og skapte en fred uten like. Naturen er et av guds favoritt kjærlighetsspråk til meg...hvorfor er jeg ikke oftere ute? Hvorfor stikker jeg der jeg ikke finner Gud og ikke hører Ham? Hvorfor holder jeg kartet opp ned og kompasset feil vei? Vi satt oss ned på et fjell, jeg la meg ned og tok fram Den Store Kloke Boken. Gud snakka ivei om å være årvåken, Han nevnte noe i Amos 8,11 der det står; "Se, dager kommer, sier Herren Herren, da jeg sender hunger i landet, ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre Herrens ord." Så sovna jeg...snakk om å lytte til vennene sine liksom. En time senere våknet jeg, litt uggen og stiv og måtte skikkelig på do. Da hørte jeg Han si, "Jorun, det jeg ville si var at du skal få være landet." Jeg børsta av meg litt barnåler og kom plutelig på at jeg hadde liggi å lest. Jess, Gud sier at Han vil gjøre det så at jeg lengter ettert å høre Herrens ord!!! Selv der gjør Han jobben, alle mine nytteløse forsøk på å ville lengte svinner hen. Jeg kunne jo bare ha spurt Sjefen, istede for å være bestemt og absolutt skulle klare å lengte selv, skape en egen hunger. Igjen viser Han meg sin trofasthet, og igjen ser jeg min skrøpelighet. Gud jeg gir opp, ta over!!! Han sier det er best jeg lar reservepiloten stå på resten av "reisen", Han har andre oppgaver for meg enn å streve med å holde mitt eget fly på rett kurs. Jeg kan få lov å hvile og stole på Ham. Han sier: "Du ser bare den nåværende situasjonen, men mine tanker for deg og mine planer for deg omfatter evigheten. Ja, du er i min hånd. Hvil der, og overlat alt annet til meg."